Etter at regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd den 2. juni, avsluttet Akademikerne streiken. Det betyr at de som har vært ute i streik gikk tilbake til arbeidet på vanlig måte.
Økt arbeidsmengde etter streiken?
Arbeidsgiver kan ikke kreve at arbeid som skulle vært utført under streken skal tas igjen etter normal arbeidstid. Det kan imidlertid avtales at slikt arbeid utføres som overtid med overtidsbetaling.
Vi oppfordrer både tillitsvalgte og medlemmer til å ta det opp med arbeidsgiver hvis medlemmene får en økt arbeidsbyrde etter streiken.
Hvis den enkelte får et pålegg om å arbeide ut over normal arbeidstid for å møte en frist, skal det gis overtidstillegg. Det er ikke meningen at den enkelte skal ta dette på fleksitid for å møte frister som arbeidsgiver pålegger den enkelte.
Tilbake til arbeid – hvordan blir dere møtt
De som har vært ute i streik har ført en lovlig arbeidskamp. Vi forventer at ledere og kolleger tar imot de som har vært i streik på en god måte.
Dersom du opplever ubehageligheter, ta kontakt med tillitsvalgte. De kan ta dette opp med ledelsen.
Streikebidrag
De som har streiket, vil bli trukket i lønn for de dagene de har vært ute i streik. Vi vet ikke ennå når trekket vil bli foretatt, men det skjer tidligst i juli.
I stedet for lønn får du streikebidrag fra NITO for de dagene du har streiket. Informasjon om hvordan du går fram for å sende inn lønnsslipp er sendt deg på e-post.
Les flere spørsmål og svar om streik
Tvungen lønnsnemnd
Hva er tvungen lønnsnemd?
Arbeidskamp er et lovlig og legitimt virkemiddel for partene i arbeidslivet. Samfunnet må i utgangspunktet tåle de ulempene en arbeidskonflikt kan medføre.
Tvungen lønnsnemnd er når regjeringen griper inn og avslutter streiken fordi de mener konflikten kan føre til fare for liv, helse eller sikkerhet eller medføre andre alvorlige samfunnskonsekvenser. Terskelen for at regjeringen griper inn i en streik er høy.
Hva skjer når regjeringen griper inn i en streik?
Hvis Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurderer at det er nødvendig å gripe inn med tvungen lønnsnemnd, kaller arbeids- og inkluderingsministeren partene inn til et møte. Det ble gjort kvelden 2. juni for Akademikerne.
I møtet informerte statsråden oss om regjeringens beslutning om å gripe inn med tvungen lønnsnemnd og spurte om vi var villige til å sende våre medlemmer tilbake på jobb. Dette bekreftet Akademikerne, og streiken ble avsluttet.
Unio streiket videre fram til de ble innkalt til et tilsvarende møte den 5. juni. Da ble også deres streik avsluttet med tvungen lønnsnemnd.
Hvem behandler beslutningen om tvungen lønnsnemnd?
Inngrep i arbeidskonflikter vedtas av Stortinget, etter ordinære prosedyrer for lovvedtak. Regjeringen fremmer så raskt som mulig en lovproposisjon for Stortinget, med forslag til en særlov som forbyr fortsatt arbeidskamp.
Hvem behandler tvisten?
Når saken er ferdig behandlet av Stortinget, sendes den til Rikslønnsnemnda (regjeringen.no), som da starter sin behandling av saken.
Rikslønnsnemnda må forberede saken, og partene skal ha anledning til å levere skriftlige innlegg og gjøre klart hva som er deres påstander før det gjennomføres muntlige forhandlinger. Etter dette utarbeider Rikslønnsnemnda sin avgjørelse. Rikslønnsnemndas kjennelse får virkning som tariffavtale mellom partene.
Når avgjøres saken i nemnda?
Det er ikke satt noen konkret dato for når saken skal behandles i Rikslønnsnemnda, men det er gitt signaler om at dette kan skje i oktober.
Hvorfor streiket Akademikerne og hva kjemper vi videre for?
Akademikerne var i streik fordi vi ikke lyktes å komme til enighet med staten i forhandlingene eller i meklingen om ny hovedtariffavtale for avtaleperioden 2024-2026
Akademikerne streiket for å forsvare tariffavtalen vår. I 2016 ble vi enige med staten i forhandlinger om en tariffavtale som gir oss muligheten til å forhandle lønn slik vi mener er best, gjennom lokale kollektive forhandlinger.
Staten vil at alle fire hovedsammenslutningene i staten (Akademikerne, Unio, LO og YS) skal ha lik tariffavtale og med lik måte å fordele lønnsmidlene på.
Staten holdt fast på at en felles avtalemodell skulle inneholde minstelønnssatser i alle stillingskoder og godskrivingsregler. Dette er sentrale elementer som Akademikerne ikke har hatt i sin avtale på mange år.
Slike regler i tariffavtalen innskrenker lokale arbeidsgiveres mulighet til å bruke lønn målrettet og hensiktsmessig etter sine behov. Sammen med sentral fordeling av lønn, hindrer dette lokale arbeidsgivere fra å kunne være konkurransedyktige i kampen om å beholde og tiltrekke seg høyere utdannet arbeidskraft.
Akademikerne kan ikke akseptere en tariffavtale som er dårligere for våre medlemmer enn avtalen vi har i dag. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende, og ville innebære at vi hverken ivaretar våre medlemmers interesser eller samfunnsmessige hensyn.
Vi ønsker ikke en avtale som åpner for sentral fordeling av lønn. Dette har aldri vært til fordel for Akademikernes medlemmer. Da vi hadde én felles tariffavtale fram til 2016, ga gjentatte oppgjør med lavtlønnsprofil og store kronetillegg våre grupper en forholdsmessig lavere lønnsutvikling enn lavere lønnede grupper.
Hva er bra med tariffavtalen vår?
Akademikerne har en tariffavtale som sikrer at lønn forhandles ute i den enkelte virksomhet, og at lønn kan brukes som aktivt personalpolitisk virkemiddel. Det bidrar til at utdanning gir uttelling på lønnsslippen. Den gjør det også mulig for staten kan å bruke lønn for å beholde og rekruttere akademisk kompetanse. Kompetanse som er nødvendig for å yte de velferdsgodene og tjenestene som samfunnet har behov for.
Tariffavtalen gir også statlige virksomheter bedre muligheter til å jobbe for en konkurransedyktig lønn og gi lik lønn for likt arbeid og prestasjoner.
Akademikerne kjemper for konkurransedyktig lønn for sine langtidsutdannede medlemmer.
Staten er den sektoren som har det mest sammenpressede lønnsbildet, der høyere utdanning lønner seg minst. Mange statlige virksomheter har problemer med å beholde og rekruttere akademisk kompetanse som er nødvendig for samfunnet.
Akademikerne kjemper for at lønnsforskjellene mot privat sektor skal kunne reduseres slik at staten kan være en mer attraktiv arbeidsgiver. Dette kaller vi å ta samfunnsansvar.