- Fra 2018 har sykefraværet økt. Vi tror det har sammenheng med innretningen på IA-avtalen, sier Marianne Kjellsen, advokat i NITO.
IA-avtalen ble første gang inngått for første gang i 2001. Frem til 2019 kunne hver enkelt virksomhet aktivt velge å tilslutte seg avtalen, og måtte da sette egne lokale mål og fikk derigjennom tilgang til offentlige virkemidler.
Fra aktiv til passiv avtale
- Avtalen som ble inngått fra 2019 til 2022 ble vesentlig endret. IA-avtalen skulle omfatte alle virksomheter i Norge, uavhengig av om de ønsket dette eller ikke, forteller Kjellsen.
Istedenfor å være en avtale som kun omhandlet de virksomhetene som tok et aktivt valg om å jobbe med egne konkrete mål, skulle satsingen nå være i form av bransjeprogrammer i sektorer som slet med høyt sykefravær. Sykehusene var ett område som ble omfattet av bransjeprogrammene.
Avtalen forpliktet
- Forpliktelsene i IA-avtalen fram til 2019 innebar at virksomheten i samarbeid med de tillitsvalgte satte mål for å jobbe for reduksjon i sykefraværet, sier NITOs advokat.
Det ble også satt mål for å beholde og rekruttere personer med nedsatt funksjonsevne, samt beholde seniorene i arbeid så lenge som mulig. Avtalen ga eksklusiv tilgang til Navs arbeidslivssentre og virkemidler som for eksempel tilskudd til tilrettelegging.
Fra 2019 har sykefraværet økt. Vi tror det har sammenheng med innretningen på IA-avtalen. Tall fra en ny studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt støtter dette.
Ny avtale bør forplikte
- Den kommende IA-avtalen bør forplikte virksomhetene som aktivt ønsker å delta, gjennom egne lokale delmål, mener Kjellsen.
Lokalt eierskap til IA-arbeidet må til for å få ned sykefraværet, få flere med redusert arbeidsevne til å stå i arbeid og få dem inn i arbeidslivet, og til sist å få flere eldre til å stå lengre i arbeid. De virksomhetene som forplikter seg, bør få tilgang til en virkemidler, som er eksklusive for de virksomhetene som tar et aktivt valg om å jobbe i samarbeid med de tillitsvalgte om å nå delmålene i IA-avtalen.