Innlegg av Trond Markussen, president i NITO, og Espen Ruud, medlem NITOs fagutvalg for bygg og anlegg.
En kortere utgave sto på trykk i Dagsavisen 16.07.21.
Avisforsider gir forenklede fremstillinger, ord som skandale sitter løst. Det skal gis honnør for at mange saker gjengir en redegjørelse for hva som har skjedd, til glede for de som leser forbi overskrift og ingress, men man kan spørre seg hvor gode de er til å opplyse offentligheten.
Problemet er todelt
Bransje og fagpresse kommuniserer på en måte som er vanskelig for allmenheten å forstå mens tradisjonelle medier ikke oversetter fagspråk på en måte som ivaretar budskapet. Så mye av meningen blir tapt på veien at det fort kan leses som rene bortforklaringer.
Tittelen setter tonen for hele teksten. Ordet sprekk, gjerne med kostnads- eller milliard- foran, er gjenganger. Dette tross at begrepet er ekstremt upresist; det favner et vidt spekter av årsakssammenhenger som leder til nevnte sprekk.
At både vannforsyning og den beryktede Stortingsgarasjen (helrenovering, oppgradering og sikring av kontorbygget Prinsens gate 26) havnet sammen under denne paraplyen illustrerer problemet. Førstnevnte skyldes ifølge byrådsavdelingen uventet høye priser i markedet, i forhold til det man kalkulerte i tidlige faser. Sistnevnte kan også peke på utfordringer med for lave estimater, men har i tillegg en betydelig andel som skyldes utvidelser av prosjektets omfang. Benevnelsen «sprekk» åpner for store misforståelser som i liten grad avhjelpes av senere dybdesaker som kun de mest interesserte leser.
De kraftfulle overskriftene overlever i den felles hukommelsen
Kritikeren dyrker gjerne skandalen, det danner seg et inntrykk av at opprinnelig pris var den rette mens ny pris skyldes grove feil. Denne virkelighetsoppfatningen er sjelden riktig. Da mange slike saker løper over så mange år at kritikerens parti gjerne selv har sittet med ansvaret på et tidspunkt, er det uheldig at denne oppfatningen får vokse.
Å plassere prosjekter som får høyere kostnader på grunn av markedsusikkerhet og unøyaktige estimater i samme kategori som prosjekter hvor kostnaden øker på grunn av bevisste tilvalg er villedende.
Det bør ikke være overraskende at tilvalg koster, men likevel får «kostnadssprekken» uforholdsmessig mye oppmerksomhet.
Prisen er interessant men sekundær, det sentrale er om tilleggene er gjennomtenkt og nyttige. Dette mener vi mediene kunne formidlet tydeligere med mer presise betegnelser.
Store offentlige prosjekter er av de mest synlige eksemplene på hvordan fellesskapets midler forvaltes, og angår dermed alle.
Det er riktig og viktig at media har søkelys på saker der prisen øker. Men det følger med et ansvar; det er ikke heldig at en del av befolkningen sitter med et inntrykk av at enhver «sprekk» skyldes at den ansvarlige politikeren eller etaten har gjort noe galt. Det svekker tilliten unødig og fører til dårligere debatt om hvordan framtidas prosjekter bør gjennomføres.